Historie

Historien om Plankehaugen (de første årene)

Tekst: Lars Thoresen

Plankehaugen har siden 1999 utviklet seg mot å bli en seriøs og relativt stor supporterklubb som blir satt pris på i miljøet rundt Fredrikstad Fotballklubb. Fra en avansert ungdomsklubb på Gressvik har veien gått mot en supporterklubb for alle med rødhvite hjerter, uavhengig av kjønn, hudfarge, religion, språk osv. Her følger beretningen om hvordan vi i Plankehaugen har kommet dit vi er i dag.

I begynnelsen var…

…en gjeng med ungdomsskoleelever. Ja, det var faktisk noen elever ved Gressvik Ungdomsskole som startet Plankehaugen i 1999. En av lærerne deres mente de burde sette i gang en supporterklubb for FFK, da dette ikke fantes.

I en av Norges mest tradisjonsrike fotballbyer hadde ikke de lokale heltene noen supporterklubb. Det var vel i og for seg ikke så rart med tanke på klubbens sørgelige tilværelse i 2. divisjon, men publikumsinteressen var likevel fortsatt større enn for de fleste 1. divisjonsklubber i vårt langstrakte land, selv da klubben sto foran sin syvende sesong i breddefotballen.

Forsøk på å etablere en supporterklubb var også blitt gjort tidligere i 2. divisjonstiden. "FFKs Venner" satset friskt på begynnelsen av 90-tallet, men det ble for det meste med støtteaktiviteter utenfor tribunen. Høydepunktet som heiagjeng kom i den famøse toppkampen borte mot Jevnaker hvor guttæne presterte å tape 6-1 og hvor heiaropene døde sakte men sikkert hen i løpet av andre omgang… Det samme gjorde snart venneforeningen også.

Det var nok noen som var skeptiske da et nytt forsøk på å etablere en supporterklubb ble gjort. Hvordan engasjere et bortskjemt, sovende fotballpublikum, hvorav de fleste fortsatt så for seg Ahlsens kanonkule fra ’84 hver gang de lukket øynene? Vel, det var definitivt ingen liten oppgave de unge Plankehaugenpionerene kastet seg ut i. Oppstartsmøtet ble holdt i biblioteket på Gressvik Ungdomsskole, og de omlag ti fremmøtte dannet et styre og fordelte styremedlemmene i komitèer. Noen ordnet med busser til bortekamper, andre med sponsorer og økonomi. De som tok den største arbeidsbyrden i begynnelsen var Kristian Bolstad, Aleksander "The Big Boss" Olsen og Christoffer Martinsen.

I tillegg til å synge på kamper og arrangere bussturer, var det cd-prosjektet som tok mest tid og penger. Per-Andreas Larsen, Aleksander Olsen og Martin Næss Kristiansen var ildsjelene bak dette prosjektet. Cden inneholdt tre nye og to gamle sanger fremført av lokale artister. Spelleræne og styret i Plankehaugen måtte stille opp som korguttær. En imponerende jobb til å være guttær som knapt nok visste hva en konfirmasjonsdress var!

Det foreløpige høydepunktet som supporterklubb kom med atter et nestenopprykk høsten 2000. Lillehammerturen den høsten var i og for seg tragisk nok, men den ultimate tragedien kom med det forsmedelige bortetapet mot Gjøvik/Lyn i siste seriekamp. Man har lett for å fokusere på det negative, og de fleste vil helst glemme særlig den siste bortekampen den sesongen. Og de fleste ønsker nok fortsatt å jevne "Footballstadium from Hell" med jorda den dag i dag. Men alt bør ikke glemmes. Med en fantastisk entusiasme og engasjement dro fem-sekshundre patrioter til begge de to siste bortekampene den sesongen, og FFKs publikumspotensiale ble vist til fulle og var slik sett en viktig inspirasjonskilde for videre drift av supporterklubben, selvom skuffelsen var stor akkurat der og da. Forøvrig må det nevnes at samme søndagen som over femhundre dro fra Fredrikstad til Stampesletta, sikret Lyn Tippeligaopprykket på Ullevål med tusen tilskuere på tribunene…

Oppvåkningen

Målsettingen var fra starten av å bli noe mer enn en liten, lokal gutteklubb på Gressvik. Plankehaugen skulle være åpen for alle Fredrikstadsupportere. Man hadde et ønske om å få engasjert voksne også, og gjerne få disse til å engasjere seg mer og mer i styringen og driften av Plankehaugen. Før sesongen 2001 ble supporterklubben delt inn i en junioravdeling og en senioravdeling. Jon Syversen, Roy Bilet og Glenn "Glitter" Henriksen var blant de først voksne som virkelig engasjerte seg. Flere kom til i løpet av sesongen. Men det var ikke lett å engasjere Fredrikstadfolket den sesongen. De sportslige resultatene var svært variable, og å engasjere publikum da de fleste tapene kom på hjemmebane, vel; det var ikke lett! En del bussturer ble det. Ofte ble det bare en minibuss som dro av gårde, men til blant annet Jessheim, Nybergsund og "Footballstadium from Hell II" (les: Stampesletta) ble det satt opp stor buss. Innsatsen på tribunen varierte denne sesongen nesten like mye som på banen. Høydepunktene var bortekampene mot Ullensaker/Kisa og Kvik-Halden. Det absolutte lavmål var siste seriekamp borte mot Bærum da Plankehaugen kun var representert med ett medlem.

La det bli lys!

Og det ble lys, for i motsetning til de ni foregående sesongene i 2. divisjon, så fant man riktig sikring til sikringsskapet i Måss av alle steder! Knut Thorbjørn Eggen følte han hadde gjort det han kunne der borte, og fant en langt mer spennende jobb i Fredrikstad. Enkelte utropte tidlig Eggen junior til FFKs frelser. "Eggeneffekten" ble et begrep i Fredrikstad. Interessen var enorm før første seriekamp og rekrutteringen til Plankehaugen skulle vise seg å bli en lek.

Før sesongstart ble Plankehaugens to avdelinger slått sammen til en. Et styre på ti personer ble valgt blant de ti fremmøtte på det sesongforberedende møtet. Roy Bilet ble valgt til leder mens resten av styret foreløpig ikke ble tildelt bestemte oppgaver. Hovedmålsetningen var ved siden av å rekruttere flere medlemmer, å sette opp buss til alle bortekampene frem til sommerferien. Det målet ble nådd, og det ble i tillegg satt opp busser til resten av bortekampene den sesongen. Medlemsmassen vokste ganske sterkt i løpet av sesongen, og ved sesongslutt hadde Plankehaugen omlag 300 medlemmer.

Tribuneaktiviteten var på sitt beste i begge kampene mot Kvik-Halden, Elverum(h), Eidsvold Turn(h), Ull-Kisa(b) og borte mot Strømsgodset i cupen. Kampene mot Frigg(cup) og Lyn II(serie) på Bislett var også høydepunkter med masse Fredrikstadfolk på tribunene. Årets deiligste borteseier kom mot Lillehammer hvor guttæne har hatt mange skuffende resultater de siste sesongene. Å gruse FFL 6-1 var ubeskrivelig deilig, og de fleste tilstedeværende Fredrikstadfolk opplevde nok sin første virkelig lykkelige stund som Fredrikstadsupportere på Stampesletta! Ellers så er en opprykksfest som den etter hjemmekampen mot StabækII med fakkeltog og mye moro, noe vi unner alle fotballsupportere å få oppleve en gang i løpet av livet. Det definitive lavmål på supporterfronten var siste bortekamp mot Romerike. Da var det laber innsats på tribunene, noe som viser at vi ikke kan sove på god innsats ellers i sesongen. Det er når guttæne sliter på banen at vi på tribunene skal være på topp. Men mot Romerike var det dessverre dårlig med innsats både på tribunen og på matta. Vi må jobbe for å unngå en så laber innsats igjen.

Organisatorisk sett måtte Plankehaugen gjennomgå flere forandringer i løpet av sesongen. Ingen i Fredrikstad hadde vel forutsett den enorme publikumsoppslutningen guttæne fikk hele sesongen. Selvfølgelig måtte vi i Plankehaugen også tilpasse oss de ville tilstandene. Fra å være en liten, oversiktelig gjeng som på en god dag talte 30-40 syngende supportere, kunne plutselig 200 møte opp for å ta en trall. Det krevde nye medlemsregistreringsrutiner med mer. Mens tifoen tidligere hadde bestått av å vifte med et par flagg, samt på en god dag å kjøpe en sekk dassruller på vei til kamp, så krevde mer avanserte arrangement med bluss, ballongslipp etc. meget mer organisering og penger. Aktivitetene ble flere med blant annet loddsalg, trøyesalg, rydding av lange stå etter hjemmekamper og vakthold. Konsekvensen av de økte aktivitene ble en strammere organisering av styret med klart definerte arbeidsoppgaver.

En vakker dag kommer også Plankehaugens 1. divisjons- og Tippeligahistorie her!